TEMA EU: Regjeringssjefene i EU-landene møttes fredag 17. juli til toppmøte i Brüssel. Det er i seg selv ingen stor nyhet. Rekken av tidligere toppmøter er uendelig lang, og til nå har de endt med et kompromiss som alle mer eller mindre velvillig har kunnet stille seg bak.
Av Bernt H. Utne – publisert 20. juli 2020
Denne gangen kan et slikt kompromiss sitte lenger inne enn noen gang før i EUs historie. Temaet er økonomi i kjølvannet av koronapandemien, og ved strid om penger kan det som kjent fort knake i samholdet!
Mye avhenger av EU-ledelsens evne til å utarbeide et bærekraftig forhandlingsforslag som ingen parter føler de kan ta belastningen med å avvise. Formannskapet i EU ivaretas inneværende halvår av Tyskland og landets meget erfarne regjeringssjef Angela Merkel. Hun er for øvrig den eneste av de nåværende regjeringssjefer som har innehatt vervet tidligere, siste gang i 2007. Det er således en meget dreven politiker som vet hva som ventes av henne, og som også gjentatte ganger har vist at hun mestrer kompromissets kunst.
Til behandling på toppmøtet ligger EUs langtidsbudsjett for 2021 - 2027 på om lag 1100 milliarder Euro, samt i tillegg en ekstraordinær økonomisk krisepakke på i alt 750 milliarder Euro. Det er krisepakken som skaper det virkelige hodebry. Denne er fremlagt av EU-kommisjonens president, den tyske Ursula von der Leyen. Hun har tidligere sittet sammenhengende i 14 år i Angela Merkels regjeringer, og regnes som en nær politisk venninne av den tyske regjeringssjefen. Krisepakken til EU-land som er hardt rammet av koronapandemien er foreslått delt i to. Den ene delen på 250 milliarder Euro er gunstige kreditter med lang løpetid, men som på sikt må tilbakebetales. Den andre delen på 500 milliarder Euro er direkte økonomiske overføringer. De skal ikke tilbakebetales, noe som i realiteten innebærer at de velstående land i nord må betale for de fattige land i sør.
Det har Angela Merkel og hennes konservative CDU-ledete regjering til nå kategorisk avvist. I prinsippet vil det føre til at EU utvikles til det partiet hennes kaller en gjeldsunion, og det har hun dyrt og hellig lovet tyske velgere aldri skulle skje. Men det var før koronaen dukket opp og endret på det meste. Etter et par dypere samtaler med Frankrikes president Emmanuel Macron og EUs kommisjonspresident Ursula von der Leyen, foretok Angela Merkel forleden en av sine mange politiske helomvendinger. Uten nærmere intern debatt har hun nå fremmed forslag om en «uvanlig solidaritetspakt for gjenoppbygging av Europa», som altså delvis inneholder direkte overføringer uten tilbakebetaling.
Det er dette det nå i første rekke dreier seg om. Forslaget har falt fire mindre, men velstående EU-land tungt for brystet. Anført av Nederland og Østerrike med støtte fra Danmark og Sverige kalles disse nå av ondsinnede tunger bare for «de fire gjerrige». Senere har også Finland sluttet seg til denne gruppen av land. Disse land ønsker ikke å gi sin tilslutning til prinsippet om direkte overføringer. Særlig Nederlands statsminister, Mark Rutte, og Østerrikes regjeringssjef, den unge og konservative Sebastian Kurz, har så langt stilt seg avvisende til Merkels solidaritetsønske. I alle fall hvis det ikke også følger krav om reformer med overføringene. For selv om statsfinansene i de hardt rammede sydeuropeiske land er krevende, er privatformuene i de samme land betydelige. Innbyggerne i de land som skal gi penger er derfor ikke spesielt mer velstående enn innbyggerne i de sydeuropeiske land som skal få penger. «De fire (nå fem) gjerrige» krever derfor omfattende reformer innen administrasjon, skatte – og avgiftsnivå og sosiale ytelser for å kunne gi sin tilslutning til Merkels solidaritetspakt. Bare på det vis kan de sydeuropeiske land refinansieres mener de.
I tillegg kommer bekymringen for rettsstatens stilling i et par øst-europeiske land, Polen og Ungarn. Disse to land, «de to egenvillige», ønsker å gå sine egne veier, og utfordrer dermed de demokratiske prinsipper EU er tuftet på. Det finner flere vest-europeiske land vanskelig å kunne akseptere, og krever garantier for at de «uregjerlige» holder seg til de demokratiske maktfordelingsprinsipper med pressefrihet, talefrihet og rettsstatens uavhengighet. Det avviser Ungarns regjeringssjef, Viktor Orban, som vil ha seg frabedt innblanding i landets indre anliggender.
Om nødvendig truer Orban og hans regjering med å velte enhver avtale som krever enstemmighet i EU. Det trenger Angela Merkels såkalte «solidaritetspakt for gjenoppbygging av Europa». Saken viser med all tydelighet at EU ikke er en virkelig union slik navnet skulle tyde på. Suvereniteten til de enkelte medlemsland ligger i henhold til Lisboa-avtalen i landenes parlamenter, og slike beslutninger som dette krever derfor tilslutning også fra alle medlemslands folkevalgte organer. Det gir uante muligheter for utøving av press.
Skal EU kunne overvinne også denne krisen kreves tålmodighet, gode nerver, dyktige forhandlere og ikke minst vilje til å finne kompromisser. Ingen kan det bedre enn Angela Merkel. Hun har kunngjort at hun ikke tar gjenvalg, og nærmer seg derfor uansett slutten på sin politiske løpebane. Ingenting ville være mer skadelig for hennes ettermæle enn et sammenbrudd i EU under hennes ledelse. Hun vil derfor gjøre alt som står i hennes makt for å finne en bærekraftig forhandlingsløsning. Om hun lykkes gjenstår å se.
Kommentarer? Send til post@argumentagder.no