LEDER 20.10.20: Da bystyrerepresentant Jorunn Aaselle Olsen forlot den Ap-ledede koalisjonen forsøkte Ap's gruppeleder Mette Gundersen å forhindre at den samme Olsen ble valgt som politisk representant til Dyrevernsnemnda. Det var en pinlig forestilling som avslørte for allverden hvordan lojalitet er første bud hvis man vil "leke" med Ap.
Av Bernt H. Utne, publisert 20.10.20
Bystyresak 154/20, Valg av representanter i Dyrevernsnemnda, er i seg selv en bagatell som normalt ville bli tatt til orientering med et lite gjesp. Hvis det ikke hadde vært for forløpet under sakens behandling i bystyret. I Valg og Honorarutvalget foreslo Arbeiderpartiets gruppeleder Mette Gundersen sin koalisjonspartner Jorunn Aaselle Olsen til dette vervet. To dager før behandlingen i bystyret meldte den samme Olsen seg uavhengig av den Ap-ledede koalisjonen grunnet bråket i Søgne. Reaksjonen kom raskt. I bystyret nølte ikke Mette Gundersen med å klyve opp på talerstolen og trekke støtten til Jorunn Aaselle Olsen, som hun altså selv tidligere hadde foreslått. Den etterfølgende debatt ble en pinlig forestilling som neppe var bystyret verdig.
Prinsipielt er dette en typisk handlemåte for autoritære regimer overfor avhoppere eller opposisjonelle. Den som velger å forlate regimet, eller velger en annen vei, får smake konsekvensene. Det er et svakhetstegn, som viser at Mette Gundersen som Ap’s gruppeleder føler at hun sitter utrygt. Hun kan ha fiender i egne rekker og frykter for sin egen posisjon. Da er det viktig å sende et signal om hva som vil skje hvis det ikke utvises absolutt lojalitet. Som regel vil den som bruker slike virkemidler forsøke å tåkelegge sin fremferd, men her finnes det ikke et snev av tåke. Det er klar sikt, og hevnen er avslørt for all verden!
«Alle skal med» er et av Arbeiderpartiets velbrukte slagord, men det gjelder tydeligvis bare så lenge man er enig med partiledelsen.
For et stort folkeparti som ønsker å ta styringsansvar i samfunnet er denne type opptreden gift for samholdet i egne rekker, og ødeleggende for oppslutningen om partiet. Hvordan skal Ap kunne bygge stabile samarbeidsplattformer til andre partier når alle kan se hva som skjer hvis man ikke sitter pent og pyntelig i båten og ror i takt? For et parti som av mange årsaker sliter i motvind er det ingen grunn til å tro at denne type hevnaksjon vil hjelpe på oppslutningen.
«Ap er faen ingen søndagsskole», utbrøt i sin tid den legendariske partisekretæren Haakon Lie, og det var det heller ikke i partiets velmaktsdager på 50- og 60-tallet. Og det er det åpenbart heller ikke nå. Metoo-bråket rundt Trond Giske har svekket partiet nasjonalt, og partileder Jonas Gahr Støre har ikke evnet å fronte partiet med nødvendig styrke og klarhet. Ved lokalvalget sist høst mistet Ap en tredjedel av stemmene. Det var et dramatisk valgnederlag som den lokale partiledelse med Mette Gundersen i spissen må ta ansvaret for. Som vi har skrevet tidligere er det velgerne som er sjefene, og å skylde på utenforliggende forhold som eksempelvis Facebooksiden Sørlandsnyhetene hjelper lite.
«Alle skal med» er et av Arbeiderpartiets velbrukte slagord, men det gjelder tydeligvis bare så lenge man er enig med partiledelsen. Skulle noen være så uforskammet å gi uttrykk for avvikende tanker lever vedkommende åpenbart et utrygt politisk liv. Hvis en slik forestilling får feste seg i brede lag av velgermassen er en ytterligere nedgang for partiet mulig og kanskje sannsynlig. Et fremadstormende Senterparti, som har utviklet seg i sosialdemokratisk retning, puster Arbeiderpartiet i nakken. Da nytter det ikke å stå fast ved en politikk i gamle spor. Fornyelse, med klar og tydelig tale i forhold til tradisjonelle Ap-velgeres alternative partivalg, er nødvendig skal den tapte tilliten gjenvinnes. Uten en slik fornyelse kan Arbeiderpartiet ganske fort ende opp som bare landets tredje, muligens fjerde, største parti.